Den lille votteløse så bebreidende opp på meg, nesten som om hun ville klage over at hun ennå ikke hadde fått vottene jeg så lenge hadde lovet henne. Og det er ikke til å komme fra at verdens fineste og varmeste høst nå er blitt ganske kald, og den som sitter stille i en barnevogn, blir fort kald på fingrene.Fem minutter etter at disse vottene var i bruk for første gang, mistet jeg mine egne votter. Slendrian, vil noen kalle det. Jeg velger å se på det som et utslag av kosmisk balanse.
Vottene er strikket i en tråd tynn alpakka og en tråd enda tynnere kasjmirblanding, og mønsteret er fra Pickles. (Pussig. Når jeg ser på bildet på mønsteret, ser jeg at vottene ikke helt likner de jeg lagde. Men i all beskjedenhet synes jeg kanskje mine var enda finere...)
3 kommentarer:
Skummelt! Det lønner seg altså ikke for deg å strikke gensere eller andre store plagg ,det kan jo gjøre store innhugg i garderoben.
Sant nok. På den annen side: vottene som forsvant var av akryl og litt vemmelige å ha på. Hvis det er slik at for hvert plagg jeg lager av ull, "forsvinner" et plagg av akryl, så er det kanskje en større mening med dette likevel?
Hm.... kan bli litt skummelt fremover hvis denne kosmiske balansen skal opprettholdes. Finfine votter var det!
Legg inn en kommentar