Noe til alle

Det kjennes godt å strikke noe til hver av de tre døtrene mine akkurat nå, siden det kanskje virker som det meste for tiden handler om den fjerde lille babyen som kommer straks. Det er jo ikke sånn at kjærlighet og omsorg er konstante størrelser, som fordeles på det antall barn som til enhver tid er i huset. Jeg liker heller å tenke at den samlede kjærligheten og omsorgen som finnes i en famile er noe som vokser med hvert nye familiemedlem, og noe som det blir mer av når vi deler. Altså i motsetning til en sjokoladekake.

Det blir en stund til neste gang et ferdig strikkeprodukt vises frem her - først og fremst fordi jeg har gitt meg i kast med tre ganske tidkrevende prosjekter samtidig. (Jeg må innrømme at det er derfor jeg oftere prioriterer å lage små, små plagg - de blir jo så fort ferdige.) I mellomtiden tar jeg en liten vareopptelling i strikkekurven:

Først: en jakke til Agnes. Mønsteret er "Honey Cardigan" av Helga Isager, som jeg fant i det danske magasinet BoligLiv før jul. Endelig kom garnet jeg ventet på i hus, og arbeidet er i gang. Denne blir nok ikke ferdig på en stund, men den er morsom å strikke.

Det er egentlig "vrangsiden"(se bildet nedenfor) som skal være ut. Det blir veldig fint, men det er nesten synd å forvise det fine bikubemønsteret til vrangen. Jeg får ta en prat med jakkens nye eier før jeg strikker ferdig, så finner vi ut av hvordan det skal være.

Og en genser til Lillepus, en klassiker fra Nøstebarn: Rullegenser. Ny runde med fargeekperimentering med Højlandsgarn fra Garnudsalg.dk.

Det ble kanskje en litt i overkant frisk fargekombinasjon denne gangen? Vel, det viktigste er nok at det er en tydelig komponent rosa...

Og så til slutt et skikkelig koseprosjekt (sier jeg som egentlig hater å strikke sokker!). Sokkene skal være til Veslemøy, og strikkes fra tåen og opp. Garnet har ligget og godgjort seg et helt år, etter at det ble med fra fjorårets vårtur til Edinburgh. Det viser seg at det var perfekt for dette mønsteret - sjatteringene i garnet kommer til sin rett uten at hullmønsteret "forsvinner". Det er luksus med tynne hjemmestrikkede sokker, og jeg håper mottakeren vet å sette pris på innsatsen som gjøres på pinne nr 2.

Og hva med Erik da? Han får nøye seg med å få forsikringer om at jeg elsker ham, for jeg gidder bare ikke å starte på en herregenser nå. Det får være måte på.....